Bruk av ulike digitale verktøy i norskfaget

I og med at jeg ikke underviser i norsk så er det vanskelig for meg å skrive om bruk av digitale verktøy i norskfaget. I dette innlegget gjør jeg meg derfor noen tanker om generell bruk av digitale verktøy i undervisningen. Jeg har noen få timer i praksis i samfunnsfag og historie, og vil også prøve overføre de erfaringene jeg har derfra.

Forutsetningene for å lære har endret seg mye i løpet av de to siste tiårene. Skole og undervisning er på mange områder organisert på samme måte som før, uten at den nye teknologien er tatt i bruk innenfor de gamle læreprosessene. Dvs. teknologien er som regel tatt i bruk men ikke alltid innholdet som har fulgt med denne. Krokan (2012, s. 31-32) sier i boka Smart læring: Hvordan IKT og sosiale medier endrer læring at «IKT kan føre til dårligere resultater dersom en ikke endrer måten læring skjer på, men bruker ny teknologi på de gamle læreprosessene».

Vi kan ikke endre en arbeidsprosess ved kun å bruke nye digitale ressurser til rent praktisk erstatning (f.eks. levere en tekst i Word istedenfor å skrive den på et ark). Ved hjelp av digitale tekster lærer vi på nye måter, men kan utstrakt bruk av digitale verktøy erstatte det tradisjonelle arbeidet med tekst? At det er et godt supplement er vel de fleste enige om. Et eksempel på dette er bruk av samskrivingsverktøy.  Hagelia (2017, s. 112) skriver i sin bok Digital studieteknikk: Hvordan lære i informasjonssamfunnet at «Flere studier viser at samskriving har positiv effekt, både på motivasjonen og skriveutviklingen».  Dette er et godt verktøy der man lærer både å gi og mottak kritikk, og det er et verktøy som fordrer at alle deltar.

Fordeler og ulemper

Sosial samhandling - Vi har fått en felles infrastruktur for sosial samhandling, teknologien er en viktig del av det sosiale livet og de sosiale omgangsformene. Sosial samhandling skaper nye læreprosesser. Hjelpen er ikke langt unna dersom vi ber om det (f.eks. via Twitter). At bruk av digitale verktøy kan være med på å fremme både flerkulturell kompetanse, språkkompetanse og samarbeid kan det ikke være stor tvil om.

Spesialpedagogisk hjelpemiddel - Alle lærer på forskjellige måter, en teorisvak elev vil muligens ha mye større utbytte av en instruksjonsvideo enn en teoretisk fremstilling av et problem av en lærer. Bruk av digitale hjelpemidler for å gjøre læring lettere for de som f.eks. har dysleksi, er vel noe som er godt innarbeidet. Men vi kan heller ikke på dette området bruke teknologien kun som et støtteverktøy.

Teknikkens utfordringer - Mange elever har for lite kjennskap til den tekniske biten innenfor IKT – de kan f.eks. ha problem med å finne lagrede filer. Vi tar det for gitt at de også behersker dette, men det er ikke det de først og fremst lærer i skolen. Kanskje burde dagens elever ha samme grunnopplæring som vi digitale innvandrere en gang fikk i Word, Excel ol.? Et annet moment her er at det muligens har vært et for stort fokus på tilgang til teknologiske hjelpemidler, ikke hvordan disse skal brukes. Hvor mye opplæring får elevene f.eks. i kildekritikk?

Vurdering - For at didaktiske verktøy skal kunne fungere optimalt i en læresituasjon så må oppgavedidaktikken kanskje endres i større grad til at elevene ikke bare arbeider med tradisjonell literacy, men også produserer tekstene selv. Det må da finnes klare vurderingskriterier i forhold til disse tekstene.

Læremidler - Det er en svakhet at kompetansemålene i læreplanen ikke alltid gjenspeiles i læremidlene elevene bruker. Det viser seg å være forskjell på dette fra grunnskole til videregående skole «Arbeidet med multimodale tekstar i læremidla har kome klart lenger på ungdomsskulen enn på vidaregåande skule, uavhengig av forlag» ifølge Rogne (2018, s. 135). Som Rogne skriver så kan dette være fordi lærmiddelprodusenten tilpasser læremidlene til noe de tror lærere i videregående skole vil ha.

Åpen publisering/lukket - Ved åpen publisering så vil man kunne oppleve at eleven stiller høyere krav til det de publiserer, og dermed skjerper seg i skriveprosessen. Eierskapet til det som blir publisert vil muligens føles større når man vet at alle kan lese det. Dette kan også være en fin måte å lære hva som bør og kan publiseres. Vet elevene at Facebook utøver stor grad av sensur? Dersom man velger åpne digitale løsninger må elevene også bli bevisst rundt det at de fleste av disse er kommersielle salgskanaler, og at vi blir påvirket på bakgrunn av «klikk».

Bevissthet rundt læring - Vi må være bevisst på hva det er vi ønsker skal læres av aktiviteten, den må ha et klart formål. Min erfaring så langt er at bruk av digitale verktøy bare for bruken sin skyld er svært vanlig. Dersom dette ikke bidrar til læring, kanskje heller til passivisering, så er ikke dette løsningen. I min praksis ser jeg at f.eks. Kahoot er et mye brukt «læringsverktøy».  Jeg ser ikke alltid læringsutbytte av dette selv om elevene synes det er gøy. Det virker også passiviserende i forhold til elever som strever med tekstkompetanse.

Tilgang gode digitale verktøy, og ikke minst innholdet man legger i disse vil ha stor betydning for om læringsprosessen vil være vellykket eller ikke, denne tilgangen vil variere fra skole til skole og vi burde kanskje hatt klarere retningslinjer overfor kommunene om hvilket ansvar de har her. Det blir feil dersom en elevs kompetanse avhenger av kommuneøkonomi og politisk vilje.

Gjennomføringsproblematikken i dagens skole blir ofte løst med flere lærere på færre elever. Har det den ønskede effekt? Kunne vi ved rett og utstrakt bruk av digitale verktøy gjort dette annerledes og bedre? John Hattie, som har vært den store «guruen» innenfor læring de siste årene mener at elevene i større grad bør være sine egne lærere og at medelevenes effekt på læring er sentral (Hattie, 2013, s. 122) Elevens digitale kompetanse er på mange områder større enn lærerens. Har vi bruk for læreren dersom eleven kan ta i bruk den nye teknologien på egen hånd og lære like godt av denne? Det som er helt sikkert er at man i dag lærer hvordan denne skal håndteres i svært tidlig alder, det kommer godt frem i denne https://www.youtube.com/watch?v=oOvyM5qo9ZA

Kilder:

Hagelia, M. (2017). Digital studieteknikk: Hvordan lære i informasjonssamfunnet. Oslo: Cappelen Damm.

Hattie, J. (2013). Synlig læring for lærere: Maksimal effekt på læring. Oslo: Cappelen Damm.

Krokan, A. (2012). Smart læring: Hvordan IKT og sosiale medier endrer læring. Bergen: Fagbokforlaget.

Rogne, M. (2018). Frå papirbok til Smartbok og Unibok: Læremiddelutvikling og multimodalitet i norsfaget. I M. Rogne & L. R. Waage (Red.), Multimodalitet i skole- og fritidstekstar: Ein vitskapleg antologi (s. 135). Bergen: Fagbokforlaget.